Er sjøaure eller rognskjeks viktigst for å smitte laks i merder?

Er sjøaure eller rognskjeks viktigst for å smitte laks i merder?

Smittemodellene bygger på forutsetningen om at kopepoditter kommer drivende med strømmen inn i merdene. Problemet er at disse modellene har liten evne til å prediktere påslag på laks, enten laksen står i merd eller er frittsvømmende. Kalenderen har minst like god treffsikkerhet med hensyn til å varsle påslag på nyutsatt smolt. Toppene og bunnene kommer til samme tid år etter år.

Tynn-suppe-hypotesen går ut på at det er så få kopepoditter som kommer drivende med strømmen at en kopepoditt skal ha mye flaks for å treffe på en vert. Videre er det en viktig observasjon at sjøaure ryker full av lus mye tidligere enn nyutsatt smolt i samme område. Lav tetthet av kopepoditter kombinert med tidsforskyvningen i påslag motbeviser at smittemetoden er strømtransport av luselarver og tilfeldige møter mellom lus og fisk.

Det er på tide å teste nye hypoteser om hvordan oppdrettslaksen blir smittet av lus. En god start er å finne ut om den første smitten transporteres til merdene av fisk. Den initiale smitten kan fungere som et inokulum, et slags såkorn som podes på et vekstmedium. Vekstmediet er laksen i merdene, der luseggene blir til nauplier som gjennomfører sine skallskifter i merden eller anlegget der de er født. For kopepodittene er det enkelt å finne nye verter i en merd. Oppformering blir en kjedereaksjon. Vi kan kalle dette inokulum-hypotesen.

Hvis egensmitte i anleggene virkelig eksisterer, må det finnes en mekanisme som resirkulerer lusa, altså at livssyklusen gjennomføres i et oppdrettsanlegg. Inokulum-hypotesen forutsetter at egensmitte er et viktig element. Hypotesen vil bli motbevist dersom det skulle vise seg at nauplier vaskes ut av merdene og transporteres med strømmen vekk fra anlegget og eventuelt inn i naboanleggene. Strømtransport mellom anleggene er hittil ikke påvist empirisk, bare modellert som opplagt og logisk.

Tilbake