Canadisk studie konkluderer med tilnærmet 100% egensmitte i oppdrettsanlegg

Canadisk studie konkluderer med tilnærmet 100% egensmitte i oppdrettsanlegg

Oppdrettere flest snakker om 70-80% egensmitte, og 20-30% ekstern smitte. Flere undersøkelser rapporterer imidlertid om svært lave tettheter av smittsomme luselarver (kopepoditter) i  vannet som strømmer gjennom merdene. Nylig ble det publisert er studie utført i Bay of Fundy på den canadiske østkysten, som konkluderer med at aktive oppdrettsanlegg ser ut til å opprettholde en selvreproduserende bestand av lus. Allerede 100 m nedstrøms anleggene var antall nauplier redusert til en tredjedel av det man fant inne i merdene eller like utenfor. Internt i anleggene ble det funnet et gjennomsnitt på 0,65 nauplier pr m3, og 0,08 på referanselokalitetene noen km unna. Det ble funnet svært få kopepoditter på referansestasjonene, og heller ikke i anleggene.

Forfatterne gjør noen teoretiske regnestykker som bekrefter tynn-suppe-hypotesen, nemlig at tettheten av infektive luselarver andre steder enn på selve oppdrettsanlegget er så liten at det er vanskelig å forklare at vill laksefisk kan bli infisert, eller at smitte transporteres effektivt fra anlegg til anlegg. De beregnet at en fisk som oppholder seg 1 km fra et anlegg må svømme gjennom 10 milliarder m3 vann for å treffe på 1 kopepoditt. Laboratoriestudier har vist at selv ved høye tettheter av lus og fisk er kopepodittenes infeksjonssuksess mindre enn 20%. Sjansen for å bli smittet ved tilfeldige sammentreff mellom fisk og lus ser derfor ut til å være tilnærmet 0.

Hvordan greier da villfisk å bli smittet, for ikke å snakke om nyutsatt oppdrettsmolt?

Tilbake