I en nylig publisert artikkel hevder HI at de har funnet ut at lusesmitte sprer seg mellom anleggene i PO3 i et relativt fast mønster. De kan nå lage kart som viser dette. Presentasjonen på HIs hjemmeside gir forhåpninger om at forskerne nå har greid å finne et mønster som beskriver hvor og når påslag av lus kommer på oppdrettslaksen, og at de faktisk har avdekket dette ved hjelp av harde data om luseinfestasjoner i PO3. Artikkelen skryter på seg at den bygger på undersøkelser av 132 anlegg over en periode på 3,5 år. Det var derfor skuffende å oppdage at ikke finnes spor av empiri i artikkelen.

Det viser seg at mønsteret som er avdekket er at smitte spres mellom nærliggende anlegg. De beskriver 9 clustre i PO3 (figuren ovenfor), der anleggene hovedsakelig påvirket hverandre. Men dette mønstret ble brutt opp og fragmentert i perioder, slik at antallet varierte mellom 1 og 15. Hvis man først vil være inkvisitorisk, kan jo dette tolkes som at mønsteret ikke var så fast likevel.

Det påståtte mønsteret er avledet fra HIs modell for smitteproduksjon (antall hunnlus i anleggene), tidspunket for utsetting av fisk i anleggene (omtrent til samme tid hvert år), og HIs hydrodynamiske modell. Det følger av forutsetningene at det da må oppstå et mønster som gjentar seg når forutsetningene gjentar seg. Når mønsteret ble brutt opp (og det skjedde ofte), skyldtes dette variasjoner i temperatur (=modningstid fra nauplius til kopepoditt) og vindpådriv. To andre modellforutsetninger, altså.

Hva har vi lært? At det heller ikke denne gangen lyktes å regne seg fram til når påslagene kom. Modellert smitte er et ubrukbart verktøy, fordi det eneste modellen viser er at det er mer smitte der det er mange oppdrettsanlegg. Tenk det. Kommer denne dype innsikten til å hjelpe oppdretterne? Eller villfisken?

Referanse til artikkelen:

Mats Huserbråten og Inger Dagrun Johnsen: Seasonal temperature regulates network connectivity of salmon louse, ICES Journal of Marine Science, 2022; fsac024, https://doi.org/10.1093/icesjms/fsac024